DIALEKT |
NYNORSK |
FORKLARING |
LYD |
Æ (side 1) |
|
|
|
|
|
|
|
æbbne n. |
emne |
t.d. «kakuæbbne»: emne til eit brød eller ein brødleiv; «gråutæ-æbbne»: grautemne,
så mykje væske som det skulle til for å koke ein porsjon graut |
|
æbningstré n. |
emningstre |
trestykke som ein kunne sjå var eit godt emne til ein bestemt ting |
|
æddne n. |
enne |
panne, hårfeste; «uppi æddne»: i panna |
|
æddnæplagg n.,
flt. –pløgg |
enneplagg |
skaut, lagt over panna og utanpå luva, og så knytt bak i nakken (vanleg til kvardagsbruk) |
|
æftan m. |
aftan |
høgtidskveld, t.d.»nyttårsæftan»; «julæ-æftan» |
|
æggjæ v.,-a |
eggje |
overtale, lokke, t.d. til krangel |
|
ægglæ v.,-a |
egle |
yppe, terge; ”ægglæ se innpå”, vera ”ægglén” |
|
æhslæ* v.,-a |
esle |
1) la liggje att; «æhslæ att litegrande», 2) «æhslæ se te»: tenke seg til, ordne;
«dette va æhsla åt de»: dette var tiltenkt deg |
|
æigu f. |
eige |
eigedom (også om utmark); ”æignælut” |
|
æiji v., åttæ |
eige |
1) eige, 2) terge, erte; «dæi hadde ått ve´n», 3) føde; «ho åttæ æin ongji mæa e va
dær»; «ho skullæ æiji æin onji snart» |
|
æika n. |
eika |
ørlite garnnyste |
|
æikræ f. |
ekre |
attlagd åker |
|
æikæ f. |
eike |
stav i hjul (på sykkel, kjerre el. vogn) |
|
æilæin el.
æilæine,
æilæis(se) |
eileis |
på ein eller annan måte, omlag; «slik æilæin» |
|
æinan |
einannan |
kvarandre; „ein an ein“ (ein annan ein) t.d. i uttrykket „ein an ein måtte greiæ se sjøl“:
eg for min del måttte greie meg sjølv |
|
æinast |
einaste |
1) einaste, 2) åleine; «eta ræ æinast»: eta det utan noko til, jf. «måulæ» og «bært» |
|
æinbænd |
einbernd |
einboren, som er einaste barn; «æinbænd odelsjæntæ»; ”æinbænding” |
|
æinføldig |
einfaldig |
truskuldig, litt dum |
|
æinfør |
einfør |
før til å greie noko åleine; «dette arbæiæ æ´n kji æinfør mæ!»: dette arbeidet er ingen før
til å greie åleine; «e æ no æinfør»: eg kan greie meg åleine med dette |
|
æiningen f.bf. |
eininga |
«i æiningen»: alt i eitt, heile tida |
|
æinkåmt |
einkom |
eins ærend, å reise ein stad berre på grunn av ein einaste ting, også brukt ”æinkåmæle” |
|
æinpikkar m. |
einpikkar |
namn på dei eldste trekkspela, som hadde ei rad tangentar (i bruk før to -
og treraderen kom) |
|
æins-leta |
einsleta |
einsfarga |
|
æinhsle* |
einsleg |
åleine; «æin æinhsle gal» |
|
æinstrængd |
einstrengja |
med éin streng, 1) om vatn som renn i ein samanhangande stråle, 2) om instrument |
|
æinsæmd f. |
einsemd |
men òg om å vera einsleg; «sita i æinsæmden» |
|
æiræ v.,-a |
eire |
1) eire, oksidere (om kopar), 2) vaske med blanding av surmjølk og salt
(middel brukt på ting av kopar så dei skulle bli lettare å pusse) |
|
æiskræ sé v.,-a |
eiskre seg |
vemjast ved, fælast; «dæ va ræint so e æiskra me» |
|
æiskræle |
heiskleg, eiskreleg |
uhorveleg, ufyseleg, fælt; «dæ va æiskræle te regn» |
|
æihsle * m. |
eitel |
kjertel i dyr, ikkje til å eta |
|
æismal |
eismal |
1) åleine, 2) einsleg, ugift, jf. «æinsæmd» |
|
æiste m. |
eiste |
testikkel; «æistæpøsen»; «æistæpongen» |
|
æisæ f. |
eise |
eldstad tillaga for primkjelen, med mura ring og pipe, bak eldstaden
(i nyare tid vart denne innretninga avløyst av kjelringen) |
|
æitrande |
eitrande |
brennande, overlag; «æitrande sinna» |
|
æitæ v.,-ttæ |
heite |
ha til namn |
|
Æivin Bæinlåus |
Eivind Beinlaus |
«dæ va´n Æivin Bæinlåus»: sagt når døra gjekk opp av seg sjølv |
|
æiæ se v.,-a |
eie |
syte, ergre seg over noko |
|
ækkjæ f. |
enkje |
ektemake til ein avliden mann |
|
æksis m. |
eksersis |
soldattenest |
|
ækslæ se v.,-a |
oksle seg |
dra på akslene |
|
æktæsvep m. |
ektesvip |
likskap mellom ektefeller |
|
ældande snøgg |
eldende snøgg |
snøgg som ein eld, brennkvikk |
|
ældast |
eldast |
bli gamal |
|
ældé n. |
elde |
dei som er på same alder, frå same årskull, generasjon |
|
ældføre n. |
eldføre |
1) det som trengst for å slå varme («knøsk»: knusk, flint og eldjarn),
2) overaktivt menneske, ”ei ældføræ” el. ”eit ældføre” |
|
ældførtøskæ f. |
eldførtaske |
skinnveske laga av urinblæra på dyr, nytta til å ha «ældføre» i |
|
ældhus n. |
eldhus |
lite hus som stod for seg sjølv, brukt til baking og koking |
|
ældmørju f. |
eldmørje |
glør og oske i peis eller omn |
|
ældæ f. |
elde |
porsjon med ved; «lægg innpå æi ældæ» |
|
ældæ v.,-a |
elde |
varme opp (huset); «me ælda bærræ æitt rom» |
|
ælja v., ældæ |
elja |
ale opp, avle, setja på ungdyr, jf. «ala» |
|
ælkjin |
eglen |
innpåsliten, kranglevoren |
|
ælkæ v.,-a |
elke |
egle; «ælkæ se innpå følk»: egle seg innpå folk |
|
æll-gamal |
eldgamal |
utgamal, svært gamal |
|
ællæs(t) |
elles |
også brukt ”ællesn”; aller helst, jf. «hællesn» |
|
ællævæ |
elleve |
talet elleve; i eldre tid brukt «ølløv» |
|
æln f. |
alen |
( 62,75 cm), eldre form: «alind» |
|
æltæ v.,-a |
elte |
kna, laga brøddeig |
|
æmbar m. |
ambar |
lagga trekjerald med lok til rømme og andre matvarer |
|
æmstræ v.,-a |
emstre |
lage til med god formsans (i handverk), arbeide med tingen |
|
æmén |
emmen |
som har liten eller ingen smak, er usalta eller verkar motbydeleg |
|
ænda |
enda |
«kor ænda dag» |
|
ændan i myljo |
endane i mellom,
endemellom |
(også sagt «ændæmyljo») frå den eine enden til den andre; «gå hæilæ bygde ændan
i myljo»: gå frå eine enden av bygda til den andre |
|
ændug |
endug |
som tek seg lita tid, er rastlaus og snart vil gjera seg ferdig eller koma av garde |
|
ændæféta v.,-a |
endefeta |
granske særs grundig frå ende til annan |
|
ændæfram |
endefram |
liketil, beintfram |
|
ændær o då |
ender og då |
av og til |
|
ændæræisæ v.,-tæ |
endereise |
reise opp, setja på ende, «ændæræistes» av seg sjøl |
|
ændæte |
endetil |
liketil 1) enkel, rett fram (om folk), 2) lett å få til |
|
ændævændæ v.,-dæ |
endevende |
snu opp-ned |
|