DIALEKT |
NYNORSK |
FORKLARING |
LYD |
V (side 1) |
|
|
|
|
|
|
|
va n. |
vad |
stad der ein kunne koma over elv eller bekk |
 |
va v.,-ddæ |
vada |
gå i djup snø eller i vatn; «han vaddæ i snjø som jikk´n mest upp i skrevæ»;
«han vaddæ åvær åne» |
|
vabbæ v.,-a |
vabbe |
mest same tyding som «å va», (s.d.), men i høg snø eller høgt gras |
|
vaggæ v.,-a |
vagge |
ha vaggande ganglag |
|
Vahære |
Vårherre |
den kristne Gud |
|
vaibrok f. |
vadibrok |
noko for svær brok |
|
vak |
vak |
vâr, ha lett for å vakne, t.d. |
|
vaksé |
vakse |
svært, veldig; «vakse te kar»: svært til kar |
|
vaktæfé n. |
vaktefe |
krøter som ein vakta (passa) for andre sommaren over, som regel mot halvparten
av avdråtten, jf. «førsakt» |
|
vala v.,-a |
varda |
ferdast omkring «på villande fot», utan mål og meining |
|
valan |
vardande |
innblanda eller medskuldig i noko; «han æ uvalan te di»: han er ikkje skuldig i det |
|
valdest v.,-est |
vardest |
ense, leggje merke til; «bi vale»: bli var |
|
vale m. |
varde |
endereist stein, opplødde steinar |
|
valén |
valen |
så kald på fingrane at ein ikkje kjenner dei |
|
valltræ v.,-a |
vralte |
gå ustøtt |
|
vand |
vand |
kresen; «han æ vand på maten», «han vanda dæ mæstæ» |
|
vandar |
vandare |
«dæ va kji vandar»: det var ikkje noko særleg, ikkje svære greiene |
|
vandring f. |
vandring |
hestevandring, innretning for å dra t.d. treskjeverk, før motoren kom |
|
vandæ v.,-a |
vande |
vraka, ikkje vilja ha |
|
vandælepe m. |
vandelepe |
ein som er nøyen på mat |
|
vangar m. |
vangar |
treskål med vangar («øyre») til å halde i på sidene |
|
vangskjære n. el.
m. |
vangskjere |
spissmus |
|
vanhovo |
vanhov n. |
«bruke i vanhovo»: bruke til unyttes, uturvande |
|
vanhælsa |
vanhelsa |
helselaus |
|
vank n. |
vank |
vanfør |
|
vankant m. |
vankant |
bord som ikkje er reinskore, som har skråkant |
 |
vankæ v.,-a |
vanke |
svive omkring, av og til, koma innom; «han vanka galimyljo»; «kåma på vivank»:
sviva omkring utan mål og meining |
|
vanloæ v.,-a |
vanloe |
vanskjøtte; «dæi hadde vanloa æin gal» |
|
vansea |
vanseda |
uoppdregen |
|
vanstyræ v.,-dæ |
vanstyre |
la hus og eigedom forfalle; «vanstyrna»: vanstyrnad, det at ein let jorda forfalle;
«dær hadde ræ vøre vanstyrna længji» |
|
vant |
vandt |
«å tykji vant mæ nokon»: ta nokon så høgtideleg at ein undervurderer seg sjølv |
|
varastyr n. |
varastyre |
«ha på varastyr»: ha i reserve om det skulle bli for lite av noko |
|
varaås m. |
varaås |
ås mellom «raftslæggja» og mønsåsen |
|
varg m. |
varg |
ulv, «gråbæin» |
|
varmælunu f.flt. |
varmeluner |
sveitterier, sveittetokter (plage for kvinner i overgangsalderen, jf. «vasslunu» og
”hetaflagu». Også brukt ”varmæflagu” |
|
varp n. |
varp |
1) sommarull klypt om hausten, spunnen til renning i vev, til skilnad frå «vættrævæften»
(s.d.), 2) gjera eit varp, eit kupp |
|
varpullfæld m. |
varpullfell |
skinnfell med sommarull |
|
varug |
varig |
som varar ei tid og er av god kvalitet; også brukt ”vørug” |
|
varvæi(t)slæ f. |
varveitsle |
varetekt, omsorg |
|
vasa v.,-a |
vasa |
«vasa runt»: gå utan mål; «vasa se burt»: tulle seg bort, gå seg vill
(helst om ungar); «vasabrok»: ein som vasar fælt |
|
vase m. |
vase |
når garn eller anna har tulla seg saman og blitt ugreitt |
|
vaskæ tå v.,-a |
vaske av |
vaske golv, stolar og benker til helga, ta laurdagsvasken |
|
vaskæfat n. |
vaskefat |
emaljert fat til å vaske seg i |
|
vaskævasstol m. |
vaskevasstol |
enkel stol med hol for vaskefatet |
|
vassbølén |
vassbolen |
vasstrukken, gjennomtrekt med vatn og tung i vekt, om trekjerald o.a. |
|
vasskælv m. |
vasskalv |
vassblære hjå kua før kalven kjem ut |
|
vass-lunu f.flt. |
vassluner |
for mykje vatn i munnen (plage i overgangsalderen, jf. «varmælunu») |
|
vass-sæle m. |
vassele |
vass-åk |
|
vass-så f. |
vass-så |
vassbutt, vassbehaldar, kjerald til å ha vatn i, brukt inne i huset |
|
vassfis m. |
vassfis |
«gå vassfis»: gå eins ærend til ingen nytte |
|
vasshissæ f. |
vasshisse |
vassheis, innretning til å få vatn opp or brunnen med |
|
vasshølk m. |
vassholk |
vassdunk, brukt i fjøset; inne hadde dei ”vassbutt” |
|
vassiglæ v.,-a |
vasshegle |
bli våt i augo av trekk, vind |
|
vasslér m. |
vasle |
uttrekk av kjese, osteløype (ofte gøymt i ein «vasslerdull») |
|
vassvægen m.bf. |
vassvegen |
vegen til den bekken eller det oppkomet dei henta vatnet frå |
|
vassæ v.,-a |
vasse |
gå i vatn, jf. ”va” |
|
vassåusæ f. |
vassause |
vassause, ause til vatn (hang på «vass-såe» eller «vasshølkæn») |
|
vattæ f. |
vatte |
vatteppe dei fekk frå fabrikk; dei sende ull og filler og fekk att «vattæ» som vart
brukt som sommardyne |
|
vea v.,-a |
veda |
sanke brennefang |
|
veala |
vedstabel |
|
|
vearon f. |
vedro |
krå mellom peisen og dragbenken |
|
vegamot |
vegkryss |
|
|
vek |
|
vers eller motiv i ein sang, ei vise eller ein feleslått |
|
vekja v.,-a |
vitja |
vitja, sjå om fangstinnretningane (feller, snarer). "vekja netæ", sjå etter eller
ta opp fiskegarnet |
|
velu f. |
vele |
istandsetjing, utveg; «ha æi velu mæ ri» |
|
velyftig |
vidløftig |
uroleg, ikkje god å halde styr på, oppfinnsam når det gjeld både vist og gale |
|
velæ v.,-tæ |
vøle |
reparere; «velæ atte»; «velæ på huse» |
|
venast v.,-test |
vonast |
ha planar om, tenkje seg til; «e venest ta te mæ slåtte atti vikun» |
|
vesal |
dårleg |
krankal, vanfør |
|
ve-se |
ved seg |
velståande; «ve-se følk» |
|