DIALEKT |
NYNORSK |
FORKLARING |
LYD |
S (side 14) |
|
|
|
|
|
|
|
strupe m. |
strupe |
hals, opning på sekk eller «hit» |
|
strupæband n. |
strupeband |
band til å snøre saman opninga på ein sekk |
|
stryk n. |
stryk |
stryk, juling, også kalla «få pisk»; «få tå viun» |
|
strylljødn n. |
stryllejern |
krumkakejern |
|
stryllæ f. |
strylle |
1) krumkake, 2) kremmarhus av papir, til drops, gjær, og lignende, også «nævræstryllæ» |
|
strypæ v.,-ftæ |
strype |
strupe, snøre for hardt (kring halsen) |
|
strytæ f. |
stryte |
munn som står fram, kyss |
|
stræitast v.,-ttest |
streitast |
halde så vidt; «dæ ska stræitast om du når bussn» |
|
stræitént |
streitent |
strevsamt |
|
stræitæ v.,-ttæ |
streite |
1) streve, 2) dra i motbakke |
|
strændæ v.,-a |
strende |
1) gå fort, fara vidt omkring, 2) skuffe bort (med spade) i lange tak, så det syner ei
«strind» (stripe) etter |
|
strætarfant m. |
strætarfant |
landstrykar, omstreifar, tater, jf. «stråfant» |
|
stræte n. |
strete |
tettbygd strekning, der det er ein del «uppsitara» (s.d.) |
|
stræval |
strevsam |
som fører mykje strev med seg |
|
strøkji v., stråuk |
stryke |
stryke (av garde), reise sin veg; «følk stråuk mæ»: folk døydde |
|
strøkæ v., strauk |
stryke |
stryke klede (med ”strøkæjødn”) |
|
strønd f. |
strand |
elvebreidd |
|
strøymt |
strøymt |
stritt (om elvestraum eller stryk). Også "strøyment" |
|
stråfant m. |
stråfant |
mannleg omstreifar, tater, jf. «strætarfant». «Stråfæntæ»: kvinneleg omstreifar, tater |
|
stråfantfølji n. |
stråfantfølgje |
taterfølgje |
|
stubbæbrytar m. |
stubbebrytar |
stativ med vaier og klo til å ta opp stein og stubbar med, kunne lyfte fem tonn |
|
stufs |
stups |
hovudstups, jf. «stoms» |
|
stukæ v.,-a |
stuke |
stelle i fjøset |
|
stullæ åv v.,-a |
stulle av |
døy gamal og mett av dagar |
|
stund f. |
stund |
tid; «ha goæ stundi»: ha god tid; «sita æi stund»; ”ha matstundi”: ha tid til å eta |
|
stundo |
stundom |
”åv o te”: av og til |
|
stundæ v.,-a |
stunde |
lengte |
|
stundæmiljo |
stundimellom |
stundom, iblant |
|
stupande sjøl |
stupande sjølv |
uttrykk for noko som var harmeleg, ergerleg, trist |
|
stupén |
stupen |
tankelaus, sjå ”stupul” |
|
stupu f. |
stuppe |
fangstgrop for elg, det fanst óg «ulvæstupu» og «ræinsstupu» |
|
stupul m. |
stupul |
1) tårn for kyrkjeklokker, 2) nedsetjande ord om mannsperson |
|
sturtæ v.,-a |
sturte |
døy (om dyr); brukt i ein del faste, uvørne uttrykk om folk; «dæ va så stært´n kunna
ha sturta tå ri»: det var så sterkt at ein kunne døydd av det; «æin kunna sturta tå mindær» |
|
stussle |
stussleg |
trist, einsamt |
|
stussæ v.,-a |
stusse |
1) klyppe litt av hår eller skjegg, jamne til med saks så det skulle bli fint,
2) bli overraska, undrast, også kalla «å kåma i stuss» |
|
stut m. |
stut |
1) ukse, 2) uthola uksehorn, der dei hadde teke ut «finn» (margen). Det eine hornet vart
brukt til å ha kyrsmurning i, det andre til salt. Horna vart bundne saman og hengde i
«livjule» (s.d.) til budeia; også kalla ”smurnings |
|
stutting o dubbæ |
stutting og dubbe |
todelt tømmerdoning som kom rundt 1910, «stutting» var namnet på den fremste delen,
medan den attarste vart kalla «dubbæ». På «dubba» var det to tømmerhakar,
som vart festa på kvar side av lasset, jf. «doning» og «bukk o jæit» |
|
stuttørv n. |
stuttorv |
kort orv til å slå på ulendt mark med (ca 1 meter langt) |
|
stuv m. |
stuv |
1) «vævstuv»: ein rull tøy, 2) stubbe etter nedfælt tre |
|
stympén |
stympen |
stupen og endefram |
|
styrna m. |
styrnad |
styr og stell, styring, ansvar; «slæppæ or styrnae»: sleppe å ha ansvaret for stellet på
ein gard |
|
styræ v.,-dæ |
stire |
bruke augo til å sjå fast på noko |
|
styræ ette æinæ
le´n |
styre etter [den]
eine ledi |
køyre på eine sida eller ved sida av |
|
|