DIALEKT |
NYNORSK |
FORKLARING |
LYD |
K (side 3) |
|
|
|
|
|
|
|
kjæim m. |
keim |
kink; «gje se ein kjæim»: få kink |
|
kjæiva f.bf. |
keiva |
venstre handa; «snu på kjæivun» (i springar): snu motsols, mot venstre |
|
kjæksæ v.,-tæ |
kjekse |
trive, ta til seg fort; «han kjækstæ dæ or hændo på me»: han tok det or hendene på meg |
|
kjældén |
kjelden |
rå, våt og tung, helst brukt om ting, t.d. klede, ”dæ æ kjældént” |
|
kjæiæ v.,-ddæ |
keie |
gjera seg til |
|
kjællarmann m. |
kjellarmann |
han som sytte for ølet i gjestebod; ”når ølæ går inn, går vetæ ut”;
”tappæn æ turr og tunna æ tom”: no er det ikkje meir øl att |
|
kjællarmjølk f. |
kjellarmjølk |
1) kokt, syrna mjølk, lagra på kaggar, til bruk om sommaren, jf «søllmjølk»,
2) grautmjølk, syrna «sepramjølk» (separert mjølk) i rennebytte |
|
kjæmbæ v.,-a |
kjemme |
1) kjemme, t.d «vasskjæmbæ håræ»: kjemme håret med vatn,
2) rake saman fôr for å lage til ei «sætæ» (såte), ei «kjæmbæ» eller ei «bøl» (bør) |
|
kjæmbærivæ f. |
kjemmerive |
”græist” (grissent) tinda rive til å ”kjæmbæ” med |
|
kjænning m. |
kjenning |
nokon ein kjenner, eller nokon ein ”dræg kjænsæl på” |
|
kjæppént |
kjeppent |
travelt, når ein får for lita tid |
|
kjærald n., flt.
kjøræld el.
kjørøld |
kjerald |
kjerald, frå gamalt: lagga trekar til å ha mat i, t.d. «saltkjærald»; «mjølkjærald».
Ymse trekjerald vart seinare avløyst av «sinkæspann» |
|
kjæring f. |
kjerring |
gift kvinne, til skilnad frå «jæntæ» (ugift kvinne). «Kjæring» er eit vørdeleg ord
i hemsedalsmålet. ”Han kjørdæ gødt lass te gars som flink kjæring fækk” |
|
kjæringkjaft m. |
kjerringkjeft |
reiskap til å presse hjula over kanten når ein lagga trekjerald, også kalla ”bandhakji” |
|
kjærræ f. |
kjerre |
t.d. «møkjakjærræ»; «ræisækjærræ»; «fjørækjærræ» |
|
kjærræslee m. |
kjerreslede |
høyslede med hjulgang under, brukt til fôrkøyring om sommaren |
|
kjærv m. |
kjerv |
bunt av lauvkvistar brukt til krøterfôr |
|
kjærvælåuv n. |
kjervelauv |
sommarteken lauvkvist, bunta i kjervar og nytta til attåt-fôr om vinteren,
også kalla «låuvkjærv» |
|
kjæse m. |
kjese |
del av kalvemagen, (også kalla «fela») nytta til å laga osteløype av («vassler») |
|
kjæsæbræste f. |
kjesebreste |
mjølk som er lunka og bræsta (sjå «bræstæ») ved å tilsetja uttrekk av kjæsen |
|
kjætæ f. |
kjæte |
kåtheit |
|
kjævlæ m. |
kjevle |
liten kavle (liknar kjevle), lagd i munnen på store killingar og festa bak øyro
når dei skulle avvenjast, så dei ikkje skulle suge og tvinge geita for lenge |
|
kjø n. |
tjo |
bøygen inst på ljåen, festa til orvet |
|
kjøfslækulæ |
svellkule |
kurve eller kul på køyrevegen om våren, av telen i jorda. |
|
kjøkjæ f. |
kjøkje |
trylleformel |
|
kjøkjæ v.,-ktæ |
kjøkje |
1) fortelja noko som ikkje er til å lite på, 2) gjera noko meiningslaust |
|
kjøld f. |
kjøld |
kulde |
|
kjølént |
kjølent |
kaldvore (om vêret); «dæ held se kjølént» |
|
kjølslijin |
kjølslegen |
få bort den verste ”kjølde” (kulda) av ting, særleg om mat og drikke; sjå ”dyskæ” |
|
kjølvæ f. |
kjelve |
engstykke der det har vore åkrelende før |
|
kjølæ f. |
kjøle |
uhell, tabbe |
|
kjølæ v.,-a |
kjøle |
avkjøle |
|
kjømæistær m. |
kjøkemeister |
ein som rettleidde folk i bryllaup og likferd, bad til bords og heldt tale |
|
kjøn |
kjøn |
fin, tilstasa, kaut og kry, helst sagt om kvinner som ville gjera seg fine;
«dæi vorto so kjønæ» |
|
kjøpalt-år n. |
kjøpalt-år |
uår, år då dei måtte kjøpe meir enn vanleg |
|
kjøra på v.,- |
tjora på |
tjora fast, når ein kjenner seg bunden, t.d. når ein ikkje kan gjera det ein vil,
men må ta det som er å gjera; «å sita kjøra alæinæ»: å måtte bli verande åleine ein stad |
|
kjøtfall n. |
kjøtfall |
slaktet av eit avliva dyr, (fallæ) |
|
kjøvæ v.,-dæ |
kjøve |
1) (om vatn) sprenge seg fram og deretter fryse til is; «kjøfslækulæ»: overvatn som telar
til etter kvart, 2)kvele, sløkkje varmen; ”kjøvast”: miste pusten, sjå ”kvåbnæ” |
|
kjøyr m. |
køyr |
hardkøyr (om raskt, hardt arbeid) |
|
kjå v,.-ddæ |
tjå |
1) skubbe seg innpå (om kroppskontakt), 2) «kjå se»: røyne seg; «få kjått se i arbæi» |
|